En miljøkatastrofe har rammet verden, eller de delene av den det er mulig å ha oversikt over. Kommunikasjon og organissasjon er brutt sammen. Mennesker flytker, evakuerer, massakreres. Opprør slås ned. Lovløse bander herjer. Regnet er forgiftet. Det er gult og stinker.
På det forlatte tettstedet, i den nedlagte jernbanestasjonen, finner en liten gruppe mennesker tilholdssted. Mennesker som til nå har unnsluppet død eller deportasjon og som på hver sin måte prøver å overleve. Det er først og fremst Susanne med sin lille sønn Waldemar. Hun venter på Alexander, tivoli-kjæresten som er over alle hauger. Og Hilda har i alle år tjent i andres hus, venter på en sønn som forlot henne for mange år siden. Slaven Benjamin som takket være katastrofen kunne rømme fra ydmykelsen og alltid bærer på seg noen gram av hjemlandets jord. Det dukker opp en predikant som viser seg å ha mer enn bibel og salmebok i motorsykkelveska. Og det er Alma, med sin evige sult, livshungrig og overlevelsesdyktig, som bare ønsker seg graviditet og barn igjen, og som gjerne steker katter til forkost, om de finnes.
