Spesielt i grensestrøkene nordover i landet fantes det på slutten av 1700-tallet og frem mot midten av 1800-årene en rik fangst- og jaktkultur i tilknytning til gårdsdrift og nyrydding. Dette ofte på bekostning av dem som til da hadde brukt landet og fjellet.
I «Tull-Jo» møter vi Jo Orsa som gammel, under de store nødsårene hvor så mange dro til kysten i håp om å klare seg bedre. Atter en gang møtes to kulturer, mens en seig gammelmannsneve fortsatt holder grepet i det slitte bjørnespydet.
