Herman Wildenvey (1885-1959) var mer enn bare en lyriker. Han ble kalt «sommerens sanger» og «gledens dikter», og han fikk en unik posisjon som folkets kårne yndling. Hans diktsamlinger ble solgt i kjempeopplag, og folk av alle samfunnslag kom strømmende til når han holdt sin årlige opplesning i Universitetets Aula. Gang på gang dro han landet rundt på opplesningsturneer og trakk fulle hus i kaserner og kinosaler.
Wildenvey var berømt ut over Norges grenser og enestående populær. Derfor gikk det mange slags rykter om hans omtumlede liv og noe uryddige livsstil. Noen av ryktene var ondsinnede, andre var simpelthen sanne. I folks øyne var han en levende kunstnermyte, en livsglad dyrker av Bacchus og Venus - i virkeligheten var han en engstelig, nærtagende mann med et problematisk forhold både til alkohol og til andre gleder. Tross all medgang og suksess følte han seg misforstått og undervurdert av både publikum og kritikere. Lykkelig var han sjelden. «Jeg er ikke skapt for å kaste bort tiden med å ha det godt,» sa han selv.
Tom Lotheringtons humoristiske, men grundige biografi er preget av en ganske usedvanlig innlevelse i Wildenveys liv, diktning og skjebne. Det elegante, muntert-ironiske språket klinger av wildenveysk melankoli - i en lykkelig forening av komposisjon, formulering og innsikt, som er en roman verdig.
