Kunstneren Johannes Rosen har et intenst ønske om å male skumringen, dagslyset som langsomt skjuler seg bak åsryggen, mørket som stiger fra marken og omslutter hus og trær. Dag og natt samtidig. Han vil feste det til lerretet, men får det ikke til. Kanskje hvis han reiser til Praha? Johannes føler han vil kunne male det der: lik en vektskål som nesten umerkelig vipper med lyset i den ene skålen og mørket i den andre.
Men oppholdet i Praha blir som et mareritt? Eller kanskje er det et mareritt? Han konfronteres med sitt andre du. Eller er det i virkeligheten hans andre jeg? I en makaber rettssak blir han anklaget og dømt for gjerninger han umulig kan ha begått. Eller er det slik at lyset og mørket eksisterer også i menneskesinnet, og at vi alle kan bli skyldig i de uhyrligste ting?
