15. september 2000 var det 100 år siden skolehjemmet på Bastøy utenfor Horten ble åpnet. Det var en anstalt for såkalt "vanartede" gutter, og står, sammen med de andre hjemmene som ble opprettet flere steder i landet omkring 1900, som en skamplett på vår sosialhistorie.
Yngvar Ustvedt har gravd seg ned i de dystre kildene som forteller om forholdene på de mest kjente skolehjemmene - Bastøy, Toftes gave på Helgøya i Mjøsa, Ulfsnesøen utenfor Bergen, Lindøy utenfor Stavanger og Falstad ved Levanger - og kan for første gang presentere en samlet historie om hvordan tilværelsen artet seg for gutter som, forskyldt eller uforskyldt, havnet på slike hjem.
Historien om norske skolehjem er uhyggelig lesning. Den handler om en tilnærmet fengselstilværelse med overfylte sovesaler, elendig kost og de mest uhyrlige avstraffelsesmetoder, der pisking så blodet rant var dagligdags kost for de mest bagatellmessige forseelser. Men verst av alt var kanskje hvordan torturen ble blandet med religiøsitet, hvordan tro på pisk og tro på Jesus gikk hånd i hånd i "oppdragelsen" av barna. Her finnes eksempler på uforstand og brutalitet fra personalets side som man nesten ikke kan forestille seg, og som pågikk langt inn på 50-tallet.
Den dystre lesning til tross: Yngvar Ustvedt ville ikke vært den han er hvis han ikke samtidig greide å gjøre den begredelige historien om vanskeligstilte gutters skjebne til en interessant historisk beretning om utviklingen av de sosiale forhold i Norge fra 1600-tallet og fram til Bastøy ble nedlagt så sent som i 1970. Og tross alt: Det fantes lyspunkter.
Last ned utdrag fra boken (Acrobat Reader)
