Romanifolket ("de reisende", "taterne") ble over en lang periode møtt med en hardhendt og undertrykkende politikk fra det norske storsamfunnet. Politikken tok sikte på å sette en stopper for romanifolkets tradisjonelle livsform og kultur. De som hørte til folkegruppen skulle tvinges til å gi opp reisingen og bli bofaste. Samtidig ble det foretatt et målrettet og storstilt forsøk på å bryte opp familiene og skille barn fra foreldre og søsken. Om lag 1500 barn ble tatt fra foreldrene og satt i institusjoner og fosterhjem. En stor del av 1900-tallet ble også sterilisering brukt til å begrense folkegruppens fruktbarhet og reproduksjon. Denne boken går særlig inn på disse to delene av tiltakene overfor romanifolket. Bortsetting av barn og sterilisering. Bakgrunnen for tiltakene og følgene de fikk blir belyst fra flere innfallsvinkler; gjennom undersøkelse av arkivmateriale og intervjuer med berørte. Boken kaster lys over folkegruppens evne til å stå imot og overleve de overgrepene den ble utsatt for. Det er startet en sosial og kulturell gjenreisning i romanifolket, og det er reist krav om oppreisning, erstatning og anerkjennelse. Siste del av boken går inn på spørsmål om identitet og etnisk mobilisering i forhold til dagens storsamfunn.
Artiklene i boken bygger på en serie forskningsprosjekter som ble gjennomført i regi av Norges forskningsråd på slutten av 1990-tallet. Prosjektene ble utført av historikere, kriminologer, sosialantropologer og sosiologer ved universitetene i Oslo og Trondheim.
