Risen som ikke hadde noe hjerte på seg
Risen som ikke hadde noe hjerte på seg
er nedskrevet av P. Chr. Asbjørnsen og Jørgen Moe.
Eventyret handler om en konge som hadde syv sønner, og dem holdt han så mye av at han aldri kunne unnvære dem alle på én gang. Én måtte støtt være hos ham. Da de var voksne, skulle de seks ut og fri, men den yngste ville faren ha igjen hjemme, og til ham skulle de andre ta med seg en prinsesse til kongsgården. Da de så hadde vært på mange kongsgårder og sett på prinsessene, kom de langt om lenge til en konge som hadde seks døtre, - så vakre kongsdøtre hadde de aldri sett, og så fridde de til hver sin, og da de hadde fått dem til kjærester, reiste de hjemover igjen. Men de glemte rent at de skulle ha med seg en prinsesse til Askeladden, som var igjen hjemme, så borte var de i kjærestene sine. Da de hadde reist et godt stykke på hjemveien, kom de tett framom en bratt fjellvegg, der risegården var. Der kom risen ut og fikk se dem, og så skapte han dem om til stein alle sammen, både prinsene og prinsessene. Kongen ventet og ventet på de seks sønnene sine, men alt han ventet, så kom det ingen.
Så en dag legger Askeladden ut på ferden for å finne igjen brødrene sine. Han har ikke mye med seg, men deler det lille han har med de han treffer på sin vei. Til gjengjeld får han hjelp til å finne risegården, der han treffer den vakreste prinsesse han noen gang har sett. Sammen med de gode hjelperne lurer de risen, finner hjertet hans, og befrir de seks brødrene og brudene deres.
