Kan de ta sjansen på å velge hverandre? Har de egentlig noe valg?
Kristin har glemt nå.
Hun har glemt hendene hans, de store, tomme hendene som var åpne på en helt spesiell måte.
Hun har glemt den lille stien, den som de hadde tråkket opp sammen, den som var deres bumerke i parken.
Hun har glemt skammen over å bli kalt hore bare fordi hun var sammen med en tyrker.
Hun har glemt følelsen av at dette var det store og vanskelige, men likevel det viktigste av alt.
Og mest av alt har hun glemt sviket da han bare forsvant.
Hun har jo Henrik. Stødige Henrik, kjekke Henrik, trygge Henrik, Henrik som aldri vil forlate henne. Henrik som elsker henne.
Hun har glemt alt helt til denne torsdagsettermiddagen i januar.
