Himmel er denne fargen
HAR DU SETT DØDE LAM FØR? spurte faren med lav stemme. Men han la bare merke til lyden dråpene med blod laget da de traff sementgulvet ved siden av sluket. Helt ulik lyden av vann. Rundere, dypere tenkte han da, tenker han nå. Og lukten, den kalde, søte, metallaktige lukten av blod, sammen med synet av dyrene som pendlet fram og tilbake i trekken fra den åpne døra. Han ble stående slik ved siden av faren sin, i pyjamas, med tresko på føttene, så lenge han fikk lov til det. Og hvert sekund kom han nærmere, forsto han mer. Det er sånn døden er, tenkte han, og jeg kan lukte og høre den. Eller sånn tenkte han alltid på det senere, hvis han våknet og hadde hatt mareritt. Det virket alltid beroligende, virkeligere, ærligere. Døden er enkel, tenker han.
Sommeren er regntung, gatene tomme for folk. Han har flyttet til den lille byen for å starte på nytt. Han finner et nøkkelknippe som passer til et hus, og da han tilfeldigvis treffer en gammel kjæreste, inviterer han henne med inn.
Himmel er denne fargen er en fortelling om destruktivitet og viljen til å gjøre det rette. Øens lyriske prosa framkaller stofflige stemninger der overgangene mellom klarsyn og syner blir utydelige.
