Utdrag fra boka: "Gunnhild strakte armene frem mot Syver og møtte de blå øynene hans.
Syver & jeg er så glad på dine vegne. Jeg er så glad i deg. Det har jeg alltid vært, selv om omstendighetene &
Ja, mamma. Syver trakk henne inntil seg, han var et hode høyere enn moren nå, hun forsvant nesten i favnen hans. Mamma, du trenger ikke å si noe, jeg vet alt det. Vi har jo snakket om det før. Vi er familie. Nærmeste familie.
Ja & Gunnhild kom plutselig på at hun ikke var alene denne gangen. Det sto flere familiemedlemmer og ventet på å få hilse på vertskapet og på hverandre.
Syver så over morens hode bort på de andre menneskene som fylte tunet. Så slapp han taket i henne. Han følte seg brydd over det følelsesladde utbruddet hennes. Brydd, men samtidig glad"
