John Marsden har igjen unngått å levere "mer av det samme". Bortenfor daggry handler om krigsnevrose, selvdestruksjon, sorg - og om veien tilbake. Gjennom den ene skrekkopplevelsen etter den andre har de kjempet for å beholde sunt vett og menneskelighet. Men nå er det blitt for mye. De makter det ikke. Homer mister kontakten med virkeligheten. Ellie mister evnen til å tenke klart. De er blitt adrenalinslaver. De setter i gang aksjoner bare for å få utløp for stress og rastløsthet. De overvurderer seg selv. Det kan ikke gå bra. Det ender med at alt står og faller med Ellie. Er det frykten og usikkerheten som får overtaket, eller er det hennes besluttsomhet og motvilje mot å gi opp? Krigen går mot slutten, men vil Ellie og vennene hennes få oppleve freden?
