I essaysamlingen Verden uten ende vender Ole Robert Sunde blikket mot kunstuttrykk av ulike slag og fra nær sagt alle tider. Han skriver om Michelangelo, Vermeer og Lotte Konow Lund. Om Montaigne, Georg Johannesen og Rudyard Kipling. Han lytter til Arne Nordheim, Beach Boys og Johann Sebastian Bach. Men Sunde skriver ikke bare om kunst, her finnes også et essay om langrenn og et helhjertet forsøk på å skrive en preken med utgangspunkt i ordet sommer.
Et essayistisk overflødighetshorn! Ole Robert Sundes oppmerksomhet er ustanselig rettet mot kunstuttrykk, av de forskjelligste slag, og fra nær sagt alle tider. I Verden uten ende retter Sunde blikket mot billedkunstnere som Michelangelo og Fin Serck-Hanssen, Vermeer og Lotte Konow Lund. Han leser bøker av Montaigne og Georg Johannesen, Defoe og Tor Ulven, Kipling og Jon Fosse. Han lytter til Muddy Waters og Arne Nordheim, Beach Boys og Charles Ives ? og som alltid: Johann Sebastian Bach. Samtidig er Sundes møter med andre kunstneres arbeid springbrett for hans egen uforlignelige evne til å assosiere, til å trekke de merkverdigste paralleller, skape nye og overraskende forbindelser mellom kunst og levd liv. Og her er ikke bare essays om kunst: Sunde prøver å gå på ski, men ender med å skrive om langrenn isteden, og han gjør et helhjertet forsøk på å skrive en preken med ordet «sommer» som utgangspunkt. I en essaysamling av Ole Robert Sunde er det stor spennvidde. Slik også i Verden uten ende.
