Første gang Ilka hører Bruno spille er i Nordmarkskapellet. Hun har aldri hørt noen spille så vakkert. Bruno er mange år eldre enn henne, men forelskelsen er voldsom, på grensen til det selvutslettende, til tross for at han nesten ikke forteller noe om seg selv. Ilka, som selv kom til Norge som barn etter å ha flyktet fra Irak, forstår etter hvert at Bruno har en fortid han ønsker å skjule. Det eneste hun får ut av ham er: «Jeg ødelegger folk». Men kan det virkelig finnes noe ondt i en mann som spiller så vakkert? Bror Hagemann debuterte som forfatter i 1985. Syng meg vekk er tredje bok i en tenkt kvintett. De stillferdige (2012) og Jakman (2014) er de to første. Omtalen er utarbeidet av BS.
Det er musikken som vekker henne. På en tur til Nordmarkskapellet hører Ilka Bruno for første gang, og hun har aldri hørt noen spille så vakkert. Hun er i begynnelsen av tjueårene. Hun kom til Norge som barn. Etter amerikanernes invasjon var det umulig å være kristen assyrer i Irak. Bruno er en del år eldre enn henne, men forelskelsen er total inntil det selvutslettende, selv om hun nesten ikke vet noen ting om ham.
Men litt etter litt blir det klart at det er noe Bruno skjuler. Ilka finner spor av en fortid han ikke vil si noe om. Da hun i et øyeblikk presser ham, sier han bare: «Jeg ødelegger folk.» Men hvordan kan det finnes noe ondt i en mann som spiller så vakkert? Og til hvilke grenser er hun villig til å gå for å gjøre ham til sin?
Syng meg vekk er en sjelden kjærlighetsroman. Den beskriver forelskelsens febrile rus, men også dens paranoia og fanatisme. For hvem kan man stole på, når man ikke lenger er seg selv?