Det er vinter, gatene er dekket av tykk og glatt is. Inne sitter Ebba og Karl, som snart har vært gift i en mannsalder. De har oppdratt barn sammen, elsket og sveket, delt sorger og gleder. Nå er de gamle, med kropper som ikke vil tåle et lårhalsbrudd - og siden kommunen ikke har råd til å strø, blir de værende innendørs. I flere dager har de bare hverandre. Det blir tomt for både kaffe og brød. Isolasjonen, innestengtheten, uroen går utover den ekteskapelige dynamikken. I løpet av disse vinterdagene vekkes fortidens svik, brutalitet og uvisshet til live. Farlige spørsmål reises. Hva er kjærlighet verdt? Omtalen er utarbeidet av BS.
Gatene er dekket av glatt is, inne sitter Ebba og Karl. Ebba og Karl har delt sorger og gleder, de har oppdratt barn sammen, elsket, sveket og bedratt. Sår har oppstått, blåmerker er blitt leget. Nå er de pensjonister, med aldrende kropper; ute er det vinter, og når verden en dag er glasert i tykk og hard is, når kommunen ikke har råd til å strø, når en brukken lårhals kan bety begynnelsen på slutten, da holder de seg inne. Kaffen tar slutt, matskapene blir tommere. I én dag, to dager, flere dager har de bare hverandre. Innestengtheten, isolasjonen, samlivets dynamikk ... i løpet av noen vinterdager blir fortidens svik, brutalitet og uvisshet igjen levende, og reiser farlige og umulige spørsmål: Hva er kjærlighet verdt?Hvem eier sannheten om et ekteskap? Dette sier anmelderne:"Skremmende gjenkjennelig ekteskapskammerspill ... Mer enn en fortelling om vold, er det en skremmende gjenkjennelig beretning om et forhold, roller som fryser, kjærlighet blandet med hat, godslig småprat iblandet gjensidige infamiteter og grusomheter. Dette formulert med urisk vidd og språklig stramhet, og evne til å se og formulere psykologiske nyanser. Mot slutten har Uri lagt inn en overraskende brutal og nervepirrende scene som kunne vært hentet fra en kriminalroman."Cathrine Krøger, Dagbladet "Helene Uri tegner et underholdende, ubehagelig, men også varmt bilde av livslang kjærlighet. ... Helene Uri skriver ujålete, direkte og presist, og henter fram fine små nyanser som viser to mennesker, som fortsatt etter et langt samliv kan tenne hverande, irritere hverandre grenseløst, smålyve for hverande, vise ømhet, raseri og følelser som grenser til hat. Det er i dette uoversiktlige, svært kuperte landskapet at Helene Uri beveger seg framover med imponerende lange følehorn."Turid Larsen, Dagsavisen "Uri skriver overbevisende om makt og avmakt, om de kompliserte strukturene mellom mennesker som har tilbrakt hele livet sammen"Gabriel Vosgraff Moro, VG
