Hans-Magnus måtte vente lenge på det første smilet til sønnen Gaute. da det omsider sprakk opp, skapte det desto større jubel. Besteforeldrene gjorde alle slags ablegøyer for å lokke det fram. Noen ganger lyktes de, andre ganger ikke. Men snart strødde han om seg med glede og fikk ord på seg for å være en blid fyr. Noen av smilene kom av rein fryd mens han dansa sin særegne dans og klappa i hendene. Noen var gåtefulle, som om han skjulte en hemmelighet. Den tause sønnen handler om et liv med et psykisk utviklingshemmet barn, fra barndom og videre inn i voksenlivet. Det er en historie om bekymring, om håp og glede, men også nederlag. Det handler om en fars sorg over samtalene han aldri fikk, over å måtte overlate den daglige omsorgen til andre og over tanken på å dø fra en sønn som alltid vil forbli et barn.
I denne boken beskriver Hans-Magnus Ystgaard livet som far til et psykisk utviklingshemmet barn. Han skildrer hverdagsglimt fra sønnen Gautes barndom, gjennom ungdom og videre inn i voksen alder. Vissheten om at Gaute alltid vil forbli et barn, er noe Hans-Magnus sørger over. Han tenker på samtalene de aldri kommer til å ha, og vissheten om at han en dag må etterlate omsorgen for Gaute til noen andre. Samtidig kan det oppstå plutselige blaff av glede og håp når Gaute smiler; smil som lenge lot vente på seg, og som kan uttrykke pur glede, eller noe skjult og gåtefullt. Hans-Magnus Ystgaard er forfatter, dramatiker og bonde. Omtalen er utarbeidet av BS.
