Da Kaj Skagens Bazarovs barn utkom i 1983 vekket den «en av de mest omfattende debatter som har vært ført i norsk litterær offentlighet», står det i Norsk litteraturkritikks historie 1870-2010. Den var også en av de mest lidenskapelige. Begeistringen konkurrerte med fordømmelsen, på tvers av alle vante politiske og litterære frontlinjer. Boken ble uthengt som et «opprør fra høyre» mot det venstreradikale hegemoni i kulturen, samtidig som forfatteren ble genierklært i venstreradikalernes avis Ny Tid. Før debatten ebbet ut på nyåret hadde boken solgt 6000 eksemplarer, en enestående suksess for en bok om samtidslitteratur. Så handlet da også Bazarovs barn egentlig ikke om litteratur, men om selve den europeiske kultur, presset mellom en «pågående undergang og en påkrevet fornyelse», som Gyldendals sjef redaktør Sigmund Hoftun skrev. Siden 1983 har Bazarovs barn levd sitt eget liv i skyggen av de rådende litteraturkritiske trender. Etterhvert har den funnet lesere i en ny generasjon, og med tiden blitt stadig mer aktuell. I 2017 skrev en litteraturkritiker at mange av de litterære vurderingene i Bazarovs barn var «forunderleg framsynte», og en annen beskrev Skagens litteratursyn fra 1983 som «vårt litteratursyn» idag snart førti år etter. Men også kulturkritikken i Bazarovs barn som handlet om krisen i en sivilisasjon som har kastet vrak på sitt metafysiske grunnlag, har vokst i aktualitet. Etterord av Bjørn Gabrielsen.
