Et lite barn drukner i en dam rett ved huset der han bor. Et ubevoktet øyeblikk, og alle foreldres verste mareritt har skjedd. Det unge paret er sønderknust. Skarre er den første på åstedet, og det er noe med den unge moren som han stusser på. Han lufter sine anelser for Konrad Sejer. Carmen er selvopptatt, grunn, bortskjemt og pyntesyk, men det i seg selv er jo ingen forbrytelse. Saken blir etter hvert avsluttet, men snart får den et etterspill.
Han måtte tenke på en avblomstret løvetann med hvite, lette fnokker, for håret hennes var brusende og neste hvitt som snø. Deretter ble han slått av hvor spinkel hun var, tynn og sped som en kvist. Et barn har født et barn, slo det ham. Det var ufattelig at hun faktisk hadde båret fram en velskapt unge.
Et lite barn har druknet i en dam. Et ubevoktet øyeblikk og så har det aller verste skjedd. De unge foreldrene er sønderknuste, og alt ser ut til å være et uhell.
Romanen har alt man forventer av en krim fra Karin Fossum; en fryktelig ulykke, gode og spennende portretter av de involverte, godt politiarbeid med en uventet utvikling. Og som vanlig er det litteratur på høyt nivå.