«En dikter, sa Bolaño også, kunne tåle alt, noe som vel måtte være det samme som å si at et menneske kunne tåle alt. Men Bolaño var ikke enig i dette siste, for han mente at det var få ting et menneske kunne utholde, mens en dikter, derimot, kunne utholde alt. Ja vel? Jeg tror, eller vil tro, at også poesiens verden er befolket av idioter. Ifølge W. H. Auden var Alfred Tennyson blant dem, han som i sin ungdom lignet en sigøyner og senere så ut som en gammel og møkkete munk. Av alle de engelske dikterne, sa Auden, hadde Tennyson hatt det fineste øret, men sannsynligvis var han også den dummeste av alle.» Montevideo er postmodernistisk metafiksjon på sitt aller beste, og er av kritikere allerede blitt kalt forfatterens beste verk til dags dato. Historien handler om en avdanket forfatter som befinner seg i en livskrise og som plutselig begynner å se små tegn og symboler på dører og i rom. Disse tolker han som signaler på at han bør begynne å skrive igjen. Men i sitt ønske om å skape noe helt nytt blir han konfrontert med det umulige - hvordan fortelle historien på en måte den aldri før har blitt fortalt, når det virker som om alt har blitt sagt før?
«En dikter, sa Bolaño også, kunne tåle alt, noe som vel måtte være det samme som å si at et menneske kunne tåle alt. Men Bolaño var ikke enig i dette siste, for han mente at det var få ting et menneske kunne utholde, mens en dikter, derimot, kunne utholde alt. Ja vel? Jeg tror, eller vil tro, at også poesiens verden er befolket av idioter. Ifølge W. H. Auden var Alfred Tennyson blant dem, han som i sin ungdom lignet en sigøyner og senere så ut som en gammel og møkkete munk. Av alle de engelske dikterne, sa Auden, hadde Tennyson hatt det fineste øret, men sannsynligvis var han også den dummeste av alle.» Montevideo er postmodernistisk metafiksjon på sitt aller beste, og er av kritikere allerede blitt kalt forfatterens beste verk til dags dato. Historien handler om en avdanket forfatter som befinner seg i en livskrise og som plutselig begynner å se små tegn og symboler på dører og i rom. Disse tolker han som signaler på at han bør begynne å skrive igjen. Men i sitt ønske om å skape noe helt nytt blir han konfrontert med det umulige - hvordan fortelle historien på en måte den aldri før har blitt fortalt, når det virker som om alt har blitt sagt før?
