Best bevart er et familieportrett i tre generasjoner. Som begynner i januar, 1945, da jegets mor, og fortellingens midtre ledd, blir født på vei til sykehuset og fraktet, nybåren, på hesteryggen, med bestefaren som rytter, resten av veien. Det er også en sykdomshistorie. For denne mammaen, som gjør en så dramatisk entre til verden, blir også rammet av polio. Hun trenger skinner på beinet som barn. Hun trenger stokk og krykker hele livet. Hun trenger datterens hånd i ryggen når de skal bestige en høyde. 'Hvorfor går mora di med stokk?' spør en venninne av jeget henne da de ennå er små. Spørsmålet forundrer: Er det noe å lure på? Mamma går jo alltid med stokk. Det er bare sånn det er. Moren blir ikke mindre i barnets øyne av den grunn. Og sånn blir Best bevart en roman om stor utsatthet og stor styrke. Alle begynner, alle fortsetter og alle slutter. Det vet vi. Det er bare sånn det er. Men hvordan tar vi best vare? På oss selv og hverandre?
