Den uforutsigbare nordnorske naturen er bakteppet i romanen. I Bodø er det sommer og Ida vinker til moren sin før hun løper ut for å plukke blomster. Hun kommer aldri tilbake. Solen skinner og regnet uteblir og tørker ut tjernet Emilie Sande pleier å søke til. Vannstanden synker mens fortvilelsen hennes øker, for på bunnen av tjernet ligger det noe hun ønsker at ikke skal komme frem i dagen
