*0010762197
*003NO-LaBS
*00520211116211633.0
*007t
*008190704s2019    no     er         1 nob d
*009     nam         1
*019  $bl$dD
*020  $a978-82-8288-326-9$qib.$cNkr 279.00
*0243 $a9788282883269
*035  $a(NO-LaBS)11778509(bibid)
*035  $a(NO-OsBAS)150309234
*040  $bnor
*090  $dBER
*1001 $aBergquist, Kristian$d1975-$6(NO-LaBS)762197-1$_23135000
*24510$aJeg klarer det ikke alene$cKristian Bergquist
*260  $aOslo$bFlamme$c2019
*300  $a218 s.$c22 cm
*336  $atekst$0http://rdaregistry.info/termList/RDAContentType/1020$2rdaco
*337  $auformidlet$0http://rdaregistry.info/termList/RDAMediaType/1007$2rdamt
*338  $abind$0http://rdaregistry.info/termList/RDACarrierType/1049$2rdact
*386  $mNasjonalitet/regional gruppe$bNO$0(NO-LaBS)762197-1
*4901 $aF°$v373
*500  $aKulturfond
*5208 $aHvordan er en best sammen med andre mennesker? Kanskje ved å være alene? Kristian Bergquists nye diktsamling, hans syvende i tallet, trekker litt i den tråden da den liksom spør seg selv: Hvorfor forlater jeg alt, når det siste jeg vil er å bli forlatt? Og hvor kommer tanken på å avslutte fra, når jeg bare vil fortsette som før? I Jeg klarer det ikke alene drar poeten helt bokstavelig til skogen og hytta. Bort fra en befolket verden. For å leve alene. Se på trærne og himmelen. Fange dyra i sin flukt. Lese og skrive. Spise og sove. Bryter litt ny jord. Jeg klarer det ikke alene, sier altså tittelen, samtidig som poeten gjør nettopp det: klarer seg, alene. Men det er likevel ikke en selvmotsigelse. Det er bare en av livets elementære og elendige sannheter: at ingen vil være alene, men alene er vi alle.
*65007$aEnsomhet$2Bokbasen AS$_10523900
*655 7$aDikt$2norvok$_10335100
*655 7$aLyrikk$9nob$2Bokbasen AS$_30242800
*830 0$aF°$v373$_23882800
*85641$amedia.boknett.no$uhttps://media.boknett.no/objects/34/92/150309234/productimage_ORG_9b2b0f6d6ab27ebfba50fb890cf1808d1425114b.jpg$nBokbasen, Oslo$qimage/jpeg
^