*001977872
*003NO OsBA
*00520260227094540.7
*007ta
*008260302s2026    no     e          1 nob d
*009     bam a22     5c 4500
*019  $av$bl
*020  $a9788202893071$qheftet
*035  $a(NO-LaBS)52250064(bibid)
*035  $a(NO-OsBA)3795483
*035  $a(NO-OsBAS)93cfac6d-7982-4014-b21d-6fcc409bba43
*040  $aNO-OsBAS$bnob$dNO-OsBA$erda
*08204$a839.8238$223/nor/20260220$qNO-OsBAS
*090  $dERI
*1001 $aEriksen, Synnøve$d1963-$0(NO-TrBIB)90790510$4aut
*24010$aSjømannssalme
*24510$aSjømannssalme
*264 1$aOslo$bCappelen Damm$c2026
*336  $atekst$0http://rdaregistry.info/termList/RDAContentType/1020$2rdaco
*337  $auformidlet$0http://rdaregistry.info/termList/RDAMediaType/1007$2rdamt
*338  $abind$0http://rdaregistry.info/termList/RDACarrierType/1049$2rdact
*4901 $aVintervik$v12
*520  $aDet er en uendelig trist dag i Vintervik da de alle samles for å minnes mannskapet på reketråleren «Una». Så ble de fem røde rosene kastet i bølgene. Det var som om folkemengden holdt pusten – stille, stille stod de der – og bølgene skylte over rosene som hadde blodets farge, grep fatt i dem og førte dem stadig lenger vekk fra land. Ut mot havet. Da siste vers av sjømannssalmen lød, sang også Mattias med. La ankret falle! Jeg er i havn, i ly for brenningens vover! Jeg kaster meg i min Frelsers favn, han som har hjulpet mig over. Og kjente, elskede stemmer kaller, mens ankret sakte og stille faller. I evighetens lyse land.
*758  $iVerksid:$aSjømannssalme$0https://id.nb.no/resource/work/bmdb:21db0851-c4ec-430e-89f8-fc8ca40ebed2$2bibbi
*8001 $aEriksen, Synnøve$d1963-$0(NO-TrBIB)90790510$tVintervik$v12
*8528 $iERI
*8564 $aaja.bs.no$qimage/jpeg$uhttps://media.aja.bs.no/d4d50573-ff5a-4085-983f-24c663fecdb0/original.jpg$3Omslagsbilde
*8564 $aaja.bs.no$qimage/jpeg$uhttps://media.aja.bs.no/d4d50573-ff5a-4085-983f-24c663fecdb0/thumbnail.jpg$3Miniatyrbilde
^