De tre essayene som utgjør denne boken, baserer seg på tre reiser Peter Handke gjorde i det tidligere Jugoslavia i løpet av 90-tallet. I 1991 dro han til den nylig selvstendige staten Slovenia, og fire år senere, vinteren 1995 og sommeren 1996, etter Bosnia-krigen, besøkte han Serbia og Bosnia.
Det var først og fremst på grunn av krigen at jeg ville til Serbia, landet til dem som gjerne ble kalt .aggressorene. Men det fristet meg også rett og slett å se landet jeg kjente minst av alle de jugoslaviske landene, og det landet som dessuten, kanskje nettopp fremkalt av alle meldingene og meningene om det, nå tiltrakk meg mest og det, sammen med alt det forbausende jeg fikk høre, så å si mest interessante. Nesten alle bilder og rapporter de siste fire årene kom jo fra den ene siden av frontene eller grensene, og hvis det innimellom også kom noen fra den andre siden for en gangs skyld, virket de på meg, og med tiden stadig mer, som rene speilbilder av de vanlige, ferdiginnspilte synspunktene - som forvridd speildekning i selve våre synsceller, og i hvert fall ikke som øyenvitneopptreden. Det ga meg lyst til å komme bak speilet
det ga meg lyst til å reise til landet Serbia, som for hver artikkel, hver kommentar, hver analyse ble mer og mer ukjent og verd å utforske - eller også bare å se. Og den som nå mener: .Aha, proserbisk! eller .Aha, jugofil! - det siste et Spiegel-ord (ord?) - behøver ikke å lese videre her.
Den østerrikske forfatteren Peter Handke (f. 1942) er en av de største navnene i den tyskspråklige litteraturen i etterkrigstiden. Siden debuten med romanen Die Hornissen i 1966 har han gitt ut en lang rekke romaner, skuespill, dikt og essays, og er oversatt til en mengde språk. Pelikanen har tidligere gitt ut Handkes roman Det store fallet (2013)
