En mann våkner en morgen, det er tordenvær. Han er skuespiller, særlig kjent for sine filmer. Han står opp og forlater huset, vandrer gjennom en skog og inn til den nærliggende storbyen. Det er dagen for Det store fallet. Gjennom en dag i denne navnløse mannens liv undersøker romanen rommet mellom verden og vår forestilling av den, hvor det vanlige forblir vanlig, men likevel trer frem.
Med Pelikanens utgivelse av ”Det store fallet” får vi et gjensyn med en bauta i europeisk samtidslitteratur. Peter Handke er et såkalt Nobel-navn, og med ”Det store fallet” fra 2011 er Handke tilbake i et litterært spor som gjorde ham til et av de største navnene i Europeisk litteratur og en litteraturens enfante terrible på 60- og 70-tallet. Handke ble ellers godt kjent for norske lesere med klassikeren ”Målmannens angst ved straffesparkmerket” og som forfatter av Wim Wenders’ film ”Himmel over Berlin”.
Handke har på mange måter vært en premissleverandør og en målestokk for en hel generasjon forfattere og lesere. Han er kort sagt en forfatter som legger lista for den europeiske romanen, og som det dermed hviler et visst samfunnsansvar for å gjøre tilgjengelig for offentligheten.
I Det store fallet forteller han på sin detaljrikt inngående og samtidig merkelig fjerne måte om en skuespiller, særlig kjent for sine filmer, som våkner en morgen av et tordenvær, står opp og forlater huset, der han tydeligvis lever sammen med en kvinne som elsker ham, men som han ikke elsker (reflekterer han senere). Så fortelles det om mannens vandring fra dette huset, gjennom en skog og deretter inn i den nærliggende storbyen. Fortellingen er som en film, der kamera følger mannen på nært hold. Det er dagen for det store fallet.
