Sensommeren 1257 la fire langskip ut fra bryggen i Tunsberg. Om bord var foruten prinsesse Kristina selv, kong Håkon IVs fremste geistlige og diplomatiske sendebud, hirdmenn, hoffdamer, tjenere og tjenestejenter, til sammen over hundre personer. Oppdraget var å følge Kristina til bryllup i det spanske kongedømmet Castilla og Leon, der hun skulle gifte seg med en av kong Alfonso den vises fem brødre. Brudeferden var strabasiøs, ofte farefylt, men vel fremme møtte hun et fascinerende land som hadde vært under maurisk styre i over fem hundre år, og som arabere og berbere kalte al-Andalus. Kristina av Tunsberg valgte kongebroren Felipe av Castilla som sin ektemann, og vielsen fant sted i Valladolid 31. mars 1258. Det store brudefølget vendte hjem til Norge, og Kristina reiste med sin ektemann til Sevilla, der hun levde ved det kongelige hoff i fire år før hun døde. På nært hold ble hun vitne til dramatiske intriger, konspirasjoner og strid mellom kongebrødrene og deler av adelen. Nesten 700 år etter Kristinas død ble sarkofagen hennes funnet i stiftskirken i den vesle nord-spanske byen Covarrubias. Den er i dag vennskapsby med Tønsberg og et valfartssted for besøkende til Kristinas sarkofag og St. Olavskapellet som ble bygd til minne om prinsessen fra Tunsberg.
Sensommeren 1257 la fire langskip ut fra bryggen i Tunsberg. Om bord var foruten prinsesse Kristina selv, kong Håkon IVs fremste geistlige og diplomatiske sendebud, hirdmenn, hoffdamer, tjenere og tjenestejenter, til sammen over hundre personer. Oppdraget var å følge Kristina til bryllup i det spanske kongedømmet Castilla og Leon, der hun skulle gifte seg med en av kong Alfonso den vises fem brødre. Brudeferden var strabasiøs, ofte farefylt, men vel fremme møtte hun et fascinerende land som hadde vært under maurisk styre i over fem hundre år, og som arabere og berbere kalte al-Andalus.
