Det mektige Norgesveldet som vi leser om i norske historiebøker, var i stor grad en nasjonalistisk konstruksjon, skapt av norske historikere etter 1814. I virkeligheten var middelalderens norgesvelde et løst sammenføyd rike, bestående av det norske fastlandet og en rekke øyer vest i havet. Øyene ble kalt skattland fordi de betalte tributt til den norske kongen, som dermed ble anerkjent som landenes overherre. Kongemakt og skattland handler om forholdet mellom disse skattlandene og den norske kongemakten. Orknøyene med Shetland, Man og Suderøyene samt Færøyene var de opprinnelige skattlandene. Island og Grønland kom til i begynnelsen av 1260-årene, mens Suderøyene og Man falt fra i 1266. Framstillingen starter på 1000-tallet og strekker seg fram til begynnelsen av 1500-tallet, men hovedvekten legges på tida etter 1266. Da overtok den norske kongen ansvaret for styret av skattlandene og arbeidet for å innlemme dem i en felles norsk stat. Tributten ble nå omdefinert til skatt, som alle med skatteevne måtte betale, og skattlandsfolkene ble definert som den norske kongens undersåtter på linje med nordmennene.
