Hva har skjedd med kjærlighetens språk fra Den hellige Teresa til damenes roman? Hvor er subjektet blitt av i vitenskapens virkelighetsbeskrivelser? Hva er nå dette subjektet? Er det den personlighetskjerne Lillelord savner og forføreren i Kjærstads roman er lykkelig fri for? Hva er likheten mellom kunstmaleren Odd Nerdrum og kitschkunstneren Jeff Koons? Hvorfor gir Lawrence Durrells Alexandria-kvartetten et sannere bilde av maktens ansikt enn Gudmund Hernes' Makt og avmakt? Hva kjennetegner taushetens åtte talemåter? Og hvordan tar Hakkebakkeskogen seg ut fra Villa Utsikten?
Disse essayene er skrevet ut fra en dyp lede ved språk som tilskriver kjærligheten, kunsten og kunnskapen, og dermed også mennesket, en bestemt og tidløs natur. De er skrevet ut fra en dyp glede ved å spille vitenskapens, litteraturens og hverdagens språk ut mot hverandre. Leden og gleden har hentet kraft fra to sterke forbilder: Sokrates og Pippi Langstrømpe, som begge sår tvil om det etablerte språkets virkelighetsbilder og i ironisk spill med konvensjonene hever en personlig stemme.
