I denne første samlede studien av Eldrid Lundens lyrikk gir Unni Langås en tolkning av forfatterens ti diktsamlinger fra perioden 1968 til 2005. Målet er å undersøke samlingene som poetisk erkjennelse. Eldrid Lundens dikt utfordrer tankene og gir et betydelig bidrag til forståelsen av hva poesi er, og hva den gjør med oss. Dette at poesi kan være en måte å tenke på en musikalsk, fragmentarisk, nølende og humoristisk form for refleksjon er et hovedperspektiv i framstillingen. Samtidig er Lundens poesi forankret i sanser, persepsjon og kropp. Diktet er et sted hvor erindring og erfaring finner språklig form. Den sanselige nerven gjennom Lundens diktsamlinger er sterk, og Langås tolker forfatterskapet som et konsekvent forsøk på å gjøre poesien til kroppens stemme og sanseapparat. Dens rytme og melodi, dens flyt og punkteringer og dens spenninger mellom det talte og det uuttalte, er dimensjoner som leseren må legge øre til. Å følge dette sporet gjennom samlingene er et annet hovedperspektiv i studien.