Det er blitt sagt om lrvin Yaloms forfatterskap, enten han har skrevet fagbøker, terapeutiske anekdoter, essaystikk eller romaner, at han er den typen formidler som får lesere til å undre seg og nikke et ettertenksomt «hmm ... dette har jeg jo følt selv» og kunnet tilføye «ja, nå ser jeg hvordan det henger sammen».
Denne boken handler om ett av menneskehetens universelle temaer: vår dødelighet og den eksistensielle smerten som de fleste av oss opplever ved å betrakte døden - som om den er alt og den er intet.
Verken solen eller døden lar seg beskue direkte.
- FRANÇOIS DE LA ROCHEFOUCAULD,
Maksime26
Ja, det er svært ubehagelig å stirre på solen. Det tåler man ikke (enge av gangen. Det gjør vondt når øynene svir og begynner å renne - og blikket må vendes bort.
Yalom forteller oss at en 'oppvåkning' kan føre til erkjennelse og aksept av frykten for døden. Slike oppvåkninger, skriver Yalom, kan oppstå i drømmer eller gjennom plutselig innsikt - ofte foranlediget av tap, traumer, egen sykdom eller alderdom. Å kunne stirre på døden, møte din egen dødelighet, kan være avgjørende for hvordan du velger å leve livet videre: Hvordan du kommuniserer med dem du er glad i - og med deg selv. Og hvordan du kan bøte på den allmenngyldige opplevelsen av å ikke ha fullført det som skal til for gjøre livet rikere og mer komplett.
Gjennom samtaler med pasienter og egen livserfaring (han er 74 år når han skriver denne boken), byr Yalom på nærhet, varme og mot. Han gir oss både varsom og direkte veiledning til beskuelse av døden - og menneskets dødelighet.
