Forlaget skriver om denne boka:
I 1864 holdt filosofen John Ruskin (1819-1900) et nå legendarisk foredrag om verdien av å lese. Marcel Proust (1871-1922) oversatte dette foredraget til fransk og skrevet forord som nærmest var en polemikk mot Ruskin. Der Ruskin vektlegger den allmenne dannelsen av lesning, svarer Proust med å fremheve leseaktens private stille glede:
Så var den siste siden lest, boken var slutt. Jeg måtte stanse øynenes åndeløse jag, og stemmens, som fulgte etter uten en lyd og bare stanset for å trekke pusten, med et dypt sukk.
Proust beskriver den intense leseropplevelsen i et språk som få, om noen, kan fremvise. Både han (og vi lesere) blir revet med og forsvinner inn i en verden av skjønnhet, fantasi og fred for sinnet: bøkenes verden,
...som med sine magiske nøkler åpner dører til rom i vårt indre som vi aldri ville klart å trenge inn i ved egen hjelp.
Han viser også hvor avgjørende lesning er for skriveprosessen, og mesterverket På sporet av den tapte tid fødes ut av Prousts lesning av og arbeid med John Ruskin.
Ruskin på sin side, tar på en uredd og intelligent måte opp en rekke spørsmål ved mennesket og samfunnet, hele tiden med den grundige og samvittighetsfulle lesningens velgjørende effekt på hjerte, sjel og sinn som kjernepunkt. Fremgang i livet, hevder han, betyr ikke mer rikdom og anerkjennelse,
...bare den har fremgang i livet, hvis hjerte blir bløtere, hvis blod blir varmere, hvis hjerne kvikkere, hvis sjel kommer til fred i dette livet.