18 år gammel får Halvor Skramstad fra Rena i skogskommunen Åmot hyre som lettmatros på Wilhelmsen-rederiets linjeskip M/S Tomar. Året er 1939, tyskerne har ennå ikke okkupert Norge, men krigen er i gang i Europa og på havet. Da Halvor legger ut på sitt livs eventyr og blir en sjøens proletar, aner han lite om hva som venter ham i tiden som kommer, av konvoifart, forlis og tap av skipskamerater, og av forelskelser, sjalusi og lengsel. Gjennom hele verdenskrigen seiler Halvor, på skip etter skip og med stadig tyngre bører på sine unge skuldre. Med En sjøens helt har Jon Michelet skrevet den store norske sjøromanen. Dette er en gripende, dramatisk og vidtfavnende beretning om Norges krig på havet. Jon Michelet skriver med kraft og autoritet, humor og varme om et emne som fortjener stor oppmerksomhet. Romanen utkommer i to bind. Første bind, med undertittelen Skogsmatrosen, utkommer høsten 2012. Andre bind vil få undertittelen Skytteren og utkommer høsten 2013.
-Litt skuffet over denne, av flere grunner. Det virker som forfatteren prøver å skrive 2 bøker i én; ei om et fiktivt skip og dets (svært oppegående) mannskap, og ei der han ønsker å formidle fakta og relativt nøkterne opplysninger fra denne tidsperioden. Opplysninger som i seg selv for så vidt er interessante nok, men å tillegge de besetningen skurrer. Han kunne valgt en annen form? Kommet med sine betraktninger og opplysninger, men gitt de ut som sine egne kommentarer? Jeg har selv en hel del år som sjømann (mye lengre enn Michelet), både kystfart og langfart, og har følgelig møtt mange skipskamerater og offiserer. Den jevne sjømann var som folk flest, ikke spesielt dyptpløyende. Å tillegge mannskapet så skriveføre evner, bevandra innen litteratur, historie og samfunns spørsmål, med så stor innsikt og viten krasjer skikkelig for meg. At en kaptein på et linjskip i 1940 skulle gå i reflekterte samtaler med en lettmatros er jeg også undrende til. På 70-tallet da jeg var mannskap på en del linjeskip hadde nok det sterke hierarkiet på et skip blitt noe redusert, men noe slikt ville likevel vært ganske uvanlig i det minste. Samlet gjør dette at troverdigheten i fortellingen taper seg for meg, jeg tar etter hvert det han skriver med 'store klyper salt.' Så er jeg også skuffet over at Michelet tyr til så utstrakt bruk av plattheter (for ikke å si dumheter), som det naturligvis fantes også på et skip. Men å gjengi/benytte det i så stor utstrekning i en roman..? Likevel, innimellom slår han til med gode, frodige fortellinger, og han fortjener anerkjennelse for å løfte sjømanns standen fram, samt temaet krigs seilerne så grundig opp. Han har trolig hatt stor fornøyelse av å skrive om sjømannsmiljøet, navigasjon og dekksarbeid. Jeg havner på en 3-er og blir neppe å lese resterende bind.
