Med
Min dag i det andre landet, har vi fått Handkes andre utgivelse etter Nobelprisen. Med Det andre sverdet som kom i 2020, var det mulig å lese ut en begynnende vilje til forsoning, i en bok som starter i en nærmest irrasjonell aggresjon, men som ender i opplett og et ønske om ro, også fra eget sinn og sinne. Denne bevegelsen er det Handke fortsetter i årets bok. Han stiller opp store konfrontasjoner og motsetninger, men hvor det til slutt kommer til en slags forsoning og tilgivelse. Det faktiske motivet i boken utgjøres av en fruktdyrker som forstår at han har blitt oppfattet som en irrasjonell galing, drevet av sinne, uro og hat. Som alltid, i det minste i den senere delen av forfatterskapet, er det en vandrer vi møter, en som går og tar innover seg verden og de inntrykkene den byr på, og som igjen utløser en rekke assossiasjoner og tanker, monologer og erindringer, som utgjør bokens hovedinnhold.
I denne romanen er imidlertid geografien spesielt betydningsfull og nærmest symbolsk ladet, i klare gjenkjennelige bilder og begreper som også drar veksler myter og religion og store erkjennelsesmessige forvandlinger. Fruktdyrkeren drar til sjøen, møter en fisker, og blir overtalt til å dra over sjøen, til det andre landet, og det er her hovedpersonen finner et nytt selv og en ny tilværelse. Min dag i det andre landet, har slik sett et ganske enkelt motiv og beskriver en ganske klar erkjennelsesmessig reise. Språket og observasjonene til Handke er likevel av klassisk format og formet i en litterær syntaks som han er enerådende i å mestre. Hans følsomhet overfor inntrykk utenfra og hvordan disse bearbeides litterært og pares med erindringer og videre assossiasjoner, er det som kanskje kan sies å utgjøre det typisk handske.
