Hvit støy er en bok om døden, og skrekken for døden - og det er en komedie. "Du kommer til å le". Av ting du aldri har ledd av før", skrev Aftenpostens Tor Edvin Dahl da originalutgaven ble anmeldt i sommer.
Jack Gladney foreleser i "Hitler-studier" ved et lite college i Midtvesten, hvor en del av hans kolleger, de fleste eksil- New York'ere, forsøker å lage forskning av emner som Amerikansk magi og angst.
Jack lengter etter en rolig, udramatisk tilværelse - i desperasjon tror han at han ved et slikt liv skal slippe unna tanken på døden - og han finner adskillig trøst hos sin elskede kone (den femte) Babette, og deres ultramoderne barn, av ulike kull. Gladney-familien strever som best de kan med å navigere seg frem i familielivets urene farvann da det skjer: "En luftbåren giftforekomst", en svart sky av dødbringende gass, resultat av et tankvogn-uhell, truer med å omslutte byen. Dermed blir Jacks liv et sammenhengende drama: kaotisk flukt med familien, ekteskapelig utroskap, og i siste omgang mord.
Giftskyen er en mer synlig og dystrere versjon av den "hvite støy" som omgir Gladney-familien og oss alle: TV- og radio-larm, ultrasoniske og elektroniske bølger, de allestedsnærværende signaler som drønner og summer og piper omkring oss, som fjetrer og foruroliger. Som Pans fløytetoner pulserer den hvite støy av liv og sender samtidig signaler om døden.
