Tekstforfatteren og familiemannen Frank Finne blir til sin forbauselse og forbannelse tvangsinnlagt på institusjon. Er han syk, eller er det et komplott - iscenesatt av konen og hennes elsker? Gradvis aksepterer Frank Finne diagnosen, men svært motvillig og aldri helt. Han rømmer, men på underlig vis signaliserer teksten at det ikke er noe å rømme til og ikke noe å rømme fra. Tomhet og desillusjon er siste utvei.
