En gang var vi dom vinden bygger på samtaler med norske reisende, også kjent under navnet «tatere» (etter det asiatiske
tatarer).
I Norge har slike reisende folk hatt tilhold i mange hundre år, og de har vært kalt ved forskjellige navn: «splint» og «fant» på Vest- og Sørlandet, «fark» i Nord-Norge og «tater» på Østlandet. Kanskje er de også av forskjellig etnisk opprinnelse, men felles for dem er at de like til i dag har følt seg diskriminert både av den norske befolkningen og av myndighetene, som i sin tid ga dem navnet omstreifere og satte Sosialdepartementet til å forvalte deres interesser, slik at de alle ble stemplet som hjelpetrengende.
På en lavmælt måte gir Britt Karin Larven i denne boka et verdifullt innblikk i en truet kultur og avslører overgrep mot en minori tet som fremdeles står uten tals menn.
I et etterord går Bjørn Westlie nærmere inn på historien om hvordan «omstreiferproblemet» i Norge skulle løses i vårt århundre, gjennom særomsorg.
