Enhver som kjenner Dostojevskijs diktning, vet med hvilken dyp interesse han omfatter barn og "unge sjeler", mennesker som ennå har et skjær av uskyld over seg og mennesker i sin vorden. Som regel skildrer han barnesinnet og det unge sinn mot en tragisk bakgrunn. I 1874 fullførte Dostojevskij Enungmannshistorie, hvis helt betegnes som et "tilfeldig medlem av en tilfeldig familie". Det er likevel ikke juridiske forhold Dostojevskij har for øye når han taler om "tilfeldige" familier, ikke "løse bånd", skilsmisser osv. Hva han først og fremst tenker på, er at familielivet ikke bæres oppe av noen ide, at det ikke består noe åndelig fellesskap mellom familiens medlemmer, som nærmest er lik reisende som rent tilfeldig har havnet under samme tak. Dostojevskijs hovedhensikt i det siste tiår av sitt liv var å skrive en roman om ateismen. Det er det samme fenomen som Nietzsche kalte nihilismen, noe den europeiske kultur med alle midler måtte bekjempe. Dostojevskij, som selv hadde gått igjennom "tvilens smeltedigel" og funnet tilbake til sin barndoms Kristus, følte det som sin oppgave å avsløre den moderne ateisme. Det er disse ideer som gjennomsyrer hans tre siste romaner, Debesatte, enungmannshistorie og BrødreneKaramasov. Hva ideinnhold angår, ville det derfor være riktig å betegne disse tre storverker som en trilogi.