Det fremmede og ukjente, det som er genuint annerledes, finnes ikke lenger i det eksotiske og forgangne, men først og fremst i samtidskulturen. Som fenomen er samtidskulturen både uavgrenset og uavsluttet. Derfor kan den ikke beskrives som en ferdig form, men som en prosess hvor kulturen fornyes når individet opplever at språket og virkeligheten ikke svarer til egne erfaringer.
Med musikken som forstørrelsesglass, gjennom refleksjon over mangfoldigheten i estetisk praksis innen både høy- og lavkultur, i rock og jazzimprovisasjon, presenteres metoder og bidrag til en tverrfaglig kulturanalyse. Rockemusikk, musikkvideoer, storbyens lydmiljøer, rusmidler, improvisasjon, fortelleformer, estetisk og poetisk praksis, diskurser om musikkteknologi, gamle hus og femtitallsbiler blir både fakta og forskningsobjekter.