"Afrika, vår mor. "Gud velsigne Afrika," synger og ber de på dette kontinent, ". . . gi henne fred." Det var her det første mennesket reiste seg. Vår vugge sto i bushen. Hen er vårt skjød. Hun har båret oss på ryggen. Hun har båret tungt. Byrdene står omtalt i rapportene. Råvareeksport, utnytting, feil økonomisk verdensorden, heter det. Vi har tynt vår mor. Hennes bryster er krystet, og vi kan ikke love henne noen trygg alderdom. Sliten, men likevel vakker . . .
Hvorfor har det gått så galt, Mor Afrika? Du bugner av grønn jungel og dyrkbar jord. Er det vi som har skylda? Har du skylda selv? Jeg har reist langt for å finne svaret. En halv million kilometer på kryss og tvers. Jeg har lett i byen og på landet. I parlamenter og høvdingers jordhytter. Jeg har spurt fattige kvinner og rike menn. Jeg har forsøkt å finne det som er hennes, og det hun har lånt a oss."
