Francois Villon (1431- 64) er senmiddelalderens betydeligste dikter i Frankrike. Hans verk tilhører verdenslitteraturen og gjenspeiler et mangslungent og splittet diktersinn. Som kontrastenes poet gir Villon et fargerikt uttrykk for middelalderens «høst». Han skildrer såvel brutalitet som ømhet, både skadefryd og hat. Her finnes flengende samfunnskritikk og smiger av de mektige. Her omtales bibelske skikkelser med grovkornet uærbødighet samtidig som Jomfru Maria blir gjenstand for den mest gripende hyllest. Og fremfor alt: Her avfeies livs alvoret med et skuldertrekk og en spøk. Kvinneforakt og grove tvetydigheter står side om side med sensuell beundring av kvinnelig skjønnhet - men over det hele hviler forgjengelighetens trussel som en skygge.
Villon levde selv et omtumlet liv - som tyv og drapsmann - alltid på flukt, fra fangehull og bødler og torturkamre. I hans tilfelle henger dikt og levnet uløselig sammen. Kneipene og kroene var hans læreanstalter. Her hentet han tonen og inspirasjonen til sine mange skjemtevers om livet på vrangen, sine resignerte galgeviser og betraktninger om livets og lykkens ubestandighet - ofte mot en klangbunn av bitter sosial indignasjon. Francois Villon tilhører middelalderen, men med sin sterke individualisme er han ikke uten grunn blitt kalt den første renessansedikteren i Frankrike.