Forlaget skriver om denne boka:
«Jeg prøver å forstå den lidenskap som i alle sine oppriktige faser har et preg av skjønnhet» Slik begynner denne merkelige avhandlingen Om kjærlighet, som Stendhal selv betraktet som sitt hovedverk
Denne åpningen skal vi ta helt bokstavelig. Kjærligheten kan man la seg rive med av inntil døden, eller midt i fortvilelsen ta et skritt tilbake og prøve å forstå.
Uansett hvordan man ellers måtte komme til å forholde seg til de enkelte innsikter i boken, anbefales det at man aldri mister av syne forfatterens overordnede drivkraft, som er selve behovet for. kunnskap, for en objektiv og ryddig sannhet om den lidenskap som ifølge Stendhal er den viktigste i livet. Selv noen øyeblikks kjærlighetslykke kan oppveie år av ulykke. Kjærligheten åpner våre øyne for alt som er vakkert, i kunsten og i naturen, for alt som er godt, riktig og høyverdig. Kjærligheten er en verdi. Med dette griper Stendhal tilbake til middelalderens kjærlighetsidé, slik vi finner den beskrevet og lovprist i trubadurdiktningen og den høviske romanen.
Det er kanskje den fragmentariske, sammensatte og ufullførte formen, genreblandingen og vekslingen mellom forskjellige «jeg», maskespillet og den pseudonYffie stilen som virker mest fascinerende på en moderne leser. Om kjærlighet illustrerer tydeligere enn noe annet stendhalsk skriftstykke den forbløffende kjensgjerning som Stefan Zweig pekte på i 1928: Stendhal hoppet i ett sprang over hele det nittende århundre, han tok fraspark i det attende og landet midt i det tyvende.
Professor Karin Gundersen i «Innledning»