Josefine er så sur og sær at det er ikke til å holde ut. Hun står inne og synes synd på seg selv mens sola skinner og fuglene kvitrer skal hun gå ut og leke med småjentene i veien likevel? Og leke med dokker? «Dulle meg her og dolle meg der» tenker Josefine, hun kan høre dem pludre der ute. Eller gå til Frank og Karsten, som dytter og erter og ler av henne til de må holde seg på magen?
Nei. Josefine vil ha en venn å være sammen med. Bare en eneste ordentlig venn. En på hennes egen alder, sånn ti-elleve år omtrent. Hvordan han skal være ellers, vet hun ikke så nøye. Men når Spurven dukker opp, vet hun med en gang at det er ham.
