Forlaget skriver om denne boka:
Det er slik mitt bilde av deg blir til. Jeg ser deg lumpe torv og sette poteter, er med i brødbaking og lysestøping, følger etter når du banker klesvasken ved bekken, og når du vender klippfisken i fjæra ...
Jeg leter etter spor, jeg tyder tegn. Og likevel glipper du for meg. Det er som om du hele tiden holder noe tilbake, skjult.
Romanens forteller har bevart minnet om sin oldemor gjennom et fotografi - en rakrygget, stram kvinne på en benk sammen med sine etterkommere. Hvorfor ser hun så tilknappet ut? Hva hadde det egentlig betydd at hun ble bortsatt som barn?
Bildet gjenskaper livet i Troms og Finnmark på slutten av forrige århundre, med nødsår og tvangsauksjoner, gudsfrykt og difteri, med hygieneopplysning og fremskrittstro. Anna er sju år gammel da far hennes omkommer på sjøen og mora må gå fra gården. Men heldigvis for Anna har hun slekt som forbarmer seg over henne, og hun får komme til tante Pauline og onkel Aronsen i Langfjorden.
I korte, men sylskarpe glimt fremstår Annas liv for oss - og for fortelleren. Det handler om en oppvekst i redsel for fattigskammen, men også om stolthet og en urokkelig tro på sin identitet som "Anna Margrethe Leonore Figenschou". Hennes historie møter fortellerens egne erfaringer, og blir slik en større fortelling om ensomhet og fellesskap, fortrengning og livskraft.
