-
Kanskje sitter i dag noen små menn med grønn gåsehud på ryggen og hører Blind Willie Johnsons 'Dark Was the Night (Cold Was the Ground).
Denne ytterst gripende låten får kanskje de små grønne til å gjøre i buksene og dra enda lengre bort eller de tar kontakt for å høre mer blues og gospel. Hva vet jeg, annet enn at denne låten ble sendt ut i universet med Voyager 1 i 1977, sammen med en symfoni av Beethoven, en fuge av Bach, en indisk raga og noen andre former for menneskelig genialitet. For meg er denne og de andre låtene han spilte inn fra 1927 til 1930 noe av det råeste jeg kan tenke meg. Rett og slett overjordisk musikk
Blind Willie Johnson ble født nær Waco, Texas i 1897. Syv år seinere mistet han synet da stemoren kastet etsende lut i øynene hans for å hevne at hans far hadde gitt henne bank. OK, ikke særlig bra start på livet dette, men hans musikalske talent skaffet han heldigvis noen kroner i hatten. Han spilte guddommelig bluesgitar og brukte lommekniven på strengene noe som ga den karakteristiske klagende uttrykket.
Praise God I'm Satisfied
Han var dypt religiøs og synger med en kraft og skremmende overbevisning ut sitt kall. En sandpapirstemme, der du hører angeren, skyldfølelse og ropet om frelse. Stemmen til Johnson har også blitt beskrevet som: 'the hellhound Robert Johnson feared'.
Ja dette er besettende musikk fra en primitiv virtuos med en unik tilstedeværelse. Hør 'Praise God I'm Satisfied', 'Jesus Make Up My Dying Bed' og 'John the Revelator', du kan bare ikke unngå å bli frelst av denne musikken. Råere gospel har aldri blitt sunget.
13.02.2022, 23:33 Olav N, 60
Rapportér
