I lang tid hadde jeg prøvd å fortrenge, men jeg forstod nå at fortrengningen var leppene som beveget seg, styrte skrittene uten konsekvenser, og lukket øynene for å sovne uten en tanke på å våkne opp. Jeg stirret ned, deretter ut stuevinduet, det hadde mørknet utenfor, TV-kroken og den urørlige kroppene gav et diffust gjenskinn i vindusglasset. Det var umulig å få tak i hva de uklare ansiktskonturene uttrykte. Et sted over hustakene hørtes den dovne flapringen fra et helikopter, lyden avtok langsomt, og det ble stille. Jeg skulle ikke være den som delte ut skyld. Jeg åpnet munnen, lukket den, dreide hodet tilbake og så at de stirret på meg.
