Vi sto på jernbanestasjonen i Winnipeg. Jeg var voksen og sterk og var ikke redd for ham lenger. Vi sto tause på perrongen.
- Jaha, sa han til slutt, snudde på hælen og gikk, en time før toget skulle gå. Spikerkofferten var lett nå, og nesten tom. Men den luktet fælt av skittentøy.
Han hadde lånt det meste av lommepengene og glemt å gi dem tilbake.
Det betydde ingenting.
Jeg var fri.
