Den norske «imperialismen» har alltid gått løs på folketomme områder. Mens de europeiske nasjonene sloss om Amerika, østen og Afrika, dro nordmenn til Nordpolen og Sydpolen og gikk på ski over Grønland. Mens de store landene i Europa kjempet om den tredje verdens naturressurser, vugget nordmenn på havet og sørget for transporten. Mens de andre løp om kapp etter gull og gummi, fanget nordmenn fisk, sel og hval.
Den merkverdige forkjærligheten for det folketomme førte til at vår historie mangler eksempler på identitetsgivende sammenstøt med andre kulturer. Hva verre er: nordmenn flest føler seg uklanderlige når det gjelder de overgrep som europeisk ekspansjonstrang ellers satte i scene. Feighet, svakhet og fremmedfrykt skapte en isolasjon som vi i ettertid har hatt en tendens til å fortolke som et suverent moralsk valg.
Claude Levi-Strauss sier om Brasil at landet har gått «direkte fra barbariet til dekadansen uten å ta veien om sivilisasjonen». Tegn tyder på at det neste århundres dom over Norge kan bli likelydende: fra tømmerkoier til Theaterkafeen uten mellomstasjoner, fra bortgjemte fiskevær til Aker Brygge uten personlige erfaringer med den moderne verden. Den postmoderne masken - hedonismen, estetismen og det «kuule» - blir en ideologisk ferniss for sjeler som har fått sin form på bedehuset.
Trond Berg Eriksen er professor i idéhistorie ved Universitetet i Oslo. Han har skrevet en rekke fagbøker og essaysamlinger.
