Forlaget skriver om denne boka:
"Jeg som er redd for å være sammen med folk, og som ikke orker samtaler, har sannelig hatt flaks når jeg nå, etter åtte års pensjonatskole med strengt regime, der det eneste kvinnelige innslaget besto av tre gamle nonner med ungdommelige barter, kan regnes som medlem på reservelaget i Logréenne-Klubben ..."
Med disse ordene innleder den franske Goncourt-vinneren Jean Rouaud sin redje roman. Forfatteren har nå forflyttet seg til den nære fortid, og beskriver jeg-personens tilværelse på en streng katolsk kostskole og senere studietiden i perioden etter 1968. Det er en ensom ung mann vi møter, og ensomheten forsterkes av hovedpersonens ekstreme nærsynthet. For ham fortoner tilværelsen seg som en tåkeverden, både i konkret og overført betydning. Men i syner og drømmer oppdager han andre perspektiver i tilværelsen enn skuffelsene.
Med sin stilsans og usedvanlige språkbegavelse har Jean Rouaud skrevet en sår oppvekstroman som kaller både på latter og tårer.
