Senere, mens jeg og Ämmi er alene i saunaen, dør hun fredelig. Jeg sitter uvitende og tisser i sluket på murgulvet; det siste bildet Ämmi får med seg fra dette livet. Først når riset faller ut av hånda og hun ikke tar imot, selv når jeg dytter det til henne, skjønner jeg at noe er galt. Tynn og hvit traver jeg over tunet og inn i huset. Min far venter og vet allerede. Jeg får på meg klærne og etter begravelsen flytter jeg til min fars hytte i Uopaja. Det virker så rett. Snart er det høst, og min fars ånder trekker et lettelsens sukk, flagrer ivrige i forveien. Jeg sitrende glad den dagen vi går gjennom skogen. Det er min far som smitter meg. Han folder seg ut ved siden av min. Når han nesten går i ett med trærne, ler jeg henrykt over kunststykket. Andre stemmer ler også. Jeg er ikke sikker på om det er trærne, men smiler til dem for sikkerhet skyld.