Da Augusto dukket opp i døren til sitt hjem, strakte han den høyre armen frem, åpnet hånden og vendte håndflaten ned, og med øynene løftet mot himmelen ble han et øyeblikk stående sem en majestetisk statue. Det var imidlertid ikke slik at han tok utenverdenen i besittelse, han lurte på om det regnet. Da han kjente det stille, kjølige duskregnet med håndbaken, rynket han pannen. Og det var heller ikke slik at regnet plaget ham, det ergret ham at han måtte slå opp paraplyen. Den var så elegant, så slank og nett der den lå sammenfoldet i hylsteret. En lukket paraply er like elegant som en åpen paraply er stygg.
