Jacob Skarre noterte på en blokk etter hvert som kvinnen snakket, og flere motstridende følelser vokste fram i ham. Ida Joner, en ti år gammel jente fra Glassverket, var to timer for sen. Klart noe var skjedd. Men det trengte ikke være noe skrekkelig, men en enkel bagatell. Sviende som et vepsestikk først, og så den søteste lindring av alle. Mors favn. Han smilte for seg selv ved tanken på dette fordi han hadde sett det så mange ganger. Samtidig krummet han nakken for alt som kanskje skulle komme.
Ti år gamle Ida Joner kommer ikke tilbake. Tiende september, ni dager senere og den dagen hun skulle fylt ti år, finner de henne, pakket inn i en blomstrete dyne, nennsomt lagt til rette på et åpent jorde.
Idas ansikt var synlig i åpningen. Øynene var lukket. Huden i kinnene var svært blek. Ved første øyekast var det ingen ting å se i form av skader eller sår. Ingen røde skjolder, ingen skader i kraniet, ikke blod noe sted, ingen spor etter smerte. Men noe var feil.
Hun har ikke på seg joggedrakten og skoene hun forsvant i. Hun er kledd i en ny, hvit nattkjole, hun minner om en liten alv i et eventyr.
Det blir en lang og vanskelig oppklaring. Her fins ikke noe motiv, ingen logiske forklaringer på forbrytelsen. Igjen viser Karin Fossum sin utrolige evne til å skildre vanlig menneskers psyke, med dyp innsikt og stor medfølelse, og igjen viser skildringen av Konrad Sejer at han er den sterkeste målbærer for forfatterens intensjoner.
Les utdrag fra boken